Fra en pappa til en annen pappa

En melding vi fikk i dag som vi setter stor pris på. Godt å høre at jobben vi gjør hjelper og at støtten fra dere kan hjelpe andre. Takk til alle som har bidratt til at dette barnet og denne familien får fred.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne når jeg skriver dette her, men noe må jeg si. Jeg er en av dem som har fått hjelp av Barnas Trygghet når det har vært fint lite annen hjelp å få noe sted, og jeg blir rødglødende forbanna når jeg leser hvordan de må beskytte seg mot kritikk fra medier, politikere og politi. Fy faen. At de har mage til å kritisere de som faktisk gjør noe?
Det er nesten tre år siden vår verden ble snudd fullstendig på hodet da vi fikk vite at den biologiske faren til minsta i huset hadde utsatt henne og søsknene hennes for seksuelle overgrep over lang tid. At vi fortsatt er en hel familie nå i dag er mye på grunn av den økonomiske støtten vi har fått fra Stefan i Barnas Trygghet. Han driver ikke med dette for moro eller spenning. Ingen med vettet i behold oppsøker det styggeste, nedrigste, mest motbydelige i verden for spenningens skyld. Barnas Trygghet trengs!
Det tok politiet nesten halvannet år å etterforske ferdig det som har skjedd med minsta her, for så å henlegge etter bevisets tilstand. Et og et halvt år i helvetes aller innerste sirkel. Ingen andre ord kan beskrive den daglige kampen for å greie hverdagen, for å ivareta ungene, for å greie å gå på jobb, for i det hele tatt klare å stå opp. Fulle av desperasjon, selvbebreidelse, håpløshet og sinne klorte vi oss gjennom timene ungene var våkne, for så å kollapse i gråt eller apati når det bare var oss. Ikke en natt gikk uten at mor hadde de jævligste mareritt, ikke en dag uten at jeg tenkte på hva slags lidelse han fortjente for det han stjal fra vesla vår.
Etterforskningen ville tatt enda lenger tid, vi fikk beskjed om at politiet ikke hadde ressurser nok til å prioritere saken, og at den ville bli utsatt på ubestemt tid. Vi vendte oss til avisene, og det måtte førstesideoppslag til før noe skjedde. Førstesida måtte bli med inn i Stortingets spørretime før politiet igjen plutselig hadde nok ressurser. Og de klarer å kritisere Barnas Trygghet? En håndfull mennesker som bruker all sin fritid for å forhindre overgrep? Det er til å gråte av.
For overgrep mot et av søsknene besluttet politiet å ilegge et forelegg på 15.000 kroner. Et forelegg. For å ta fra sine egne barn det som skal være det tryggeste i hele verden, tryggheten i eget hjem og i egen seng. For å påføre dem påviste alvorlige traumer. For å bruke dem skamløst og uten hemninger for egen nytelses skyld. Et forelegg. Det er en hån og en spott, ei spyttklyse i fjeset på de som allerede har opplevd det verste av alt. Likevel husker jeg vi tenkte at det var over da han ble straffet. At han ikke lenger kunne ha rett til å se ungene og skade dem mer. At vi kunne gi minsta det livet et barn skal ha. Det var før vi ble kjent med barneloven.
Barn har rett til å samvær med sine foreldre. At forelderen har voldtatt dem er lovmessig ikke til hinder for det. Ikke at han har fått barna til å utføre seksuelle handlinger med hverandre heller. Det kan visst være verdifullt likevel for barna å tilbringe tid med ham.
Det tok ikke lang tid fra sakene var ferdige hos politiet før far krevde gjenopptatt samvær. Vi nektet, og det samme gjorde mor til de andre utsatte barna. Dermed ble vi stevnet for retten. Det er for øvrig også fri rettshjelp for arbeidsløse, pedofile fedre, så de eneste med advokatutgifter ble oss. Det tok ikke så veldig lang tid før vi ikke klarte å betale regningene våre lenger, til vi måtte ringe og be om utsettelser. Etter hvert måtte vi prioritere hvilke vi skulle la gå til inkasso. Vi lånte privat det vi kunne, og solgte den ene bilen for å komme oss ovenpå igjen. Før saken i det hele tatt ville komme til retten, lå det an til å koste rundt 150.000 kroner. Vi lå allerede med knekt rygg økonomisk, uten verdier å selge, uten noensteds å låne. Vi lå an til å måtte flytte fra barndomshjemmet til de eldste barna i huset. I desperasjon sendte kona en melding til Stefan, og på dagen ringte han og sa de ville hjelpe oss med advokatregningene. Jeg husker jeg satt ved veggen inne på jobb og gråt gledestårer. Barnas Trygghet reddet oss, en familie på fem, og det vil vi aldre glemme. Aldri.

At Barnas Trygghet fremstilles som de gjør i enkelte medier er en skam. Den enorme støtten de har, bidragene de får, antallet saker de engasjerer seg i forteller tydelig at politiet feiler. At lovverket feiler.
I stedet for å kritisere, politimestere, bør dere gå i dere selv og se hvordan dere driver distriktene deres. I stedet for å kjøre kritiske reportasjer, NRK, bør dere se på hvor uendelig mange barneovergrepssaker som henlegges fordi barnas stemmer ikke teller. Og dere som lager lover, hvor tolerante skal dere være når ikke engang overgrep mot egne barn gir automatisk tap av samvær? Det er ren sinnsykdom.
Saken vår er avsluttet, for to måneder siden fikk mødrene til barna foreldreretten til de utsatte barna, og de er trygge. Minsta vår var husker så vidt den biologiske faren sin etter samværsstopp siden saken startet. Hun kaller meg pappa og smiler når hun gjør det. Mor drømmer ikke så ille lenger, selv om det er en lang vei å gå før sårene er grodd og vi blir en vanlig familie igjen. Men det skal gå. Og vi vet at den hjelpen vi fikk fra dere, Stefan, var det som holdt oss oppe da det så ut som verst. Fra en pappa til en annen: Takk! Og vær så snill, ikke gi opp.

Skriv en kommentar